Jeg er vel som de fleste når jeg sier at jeg noen ganger tviler. Og ofte prøver jeg å lyve både for meg selv, andre og også Gud som om det gjør tvilen mindre virkelig. Jeg har også lurt på hvorfor jeg prøver å skjule det. Gud vet det jo uansett, han vet jo alt og jeg tror uansett at han elsker meg like høyt om jeg innrømmer at jeg noen ganger tviler på hans eksistens. Alikevel prøver jeg å skjule tvilen. Kanskje er det fordi jeg ikke vil innrømme det for meg selv, fordi det føles riktigere å ikke tvile, det føles bedre å være 100% sikker på det jeg har valgt å sto for. Eller kasnkje skyldes det at jeg er redd for hva andre i menigheten skal tenke om meg, vi har jo alle hørt historien om Tomas tvileren og ofte blir hans tvil sett på som noe negativt, han er liksom ikke en like god kristen siden han tviler. Uansett hva den egentlige grunnen er tror jeg det er viktig å tenke gjennom dette og at vi kanskje blir mer åpen om tvilen slik at vi kan hjelpe hverandre gjennom perioder hvor vi sliter med troen. Slik at vi kan be for hverandre og gi støtte til de som trenger det. Det sies jo at ærlighet varer lengst, og det tror jeg er sant også i denne sammenhengen.
Hm, det stemmer igrunnen godt det der, jeg har ikke tenkt så mye over det, men jeg prøver jo alltid bare å skyve det unna, late som det ikke finnes. Akkurat som jeg tror at hvis jeg ikke tror jeg tviler, så kommer det til å gå over av seg selv... I det siste har jeg vel skjønt at det ikke er sånn, noen ganger må det jobbes også, hardt.
SvarSlett