20. desember

Fangens julekveld

Stille! Stille! Klokker klinger,
hør det fjerne toneveld!
Stille! Stille! Hør det ringer,
Det må være julekveld.
Å vær stille da et lite,
ganske lite øyeblikk,
la min tanke løs sig slite,
netop nu den vinger fikk.

Hør de menn i fengselskapper:
La mig være fri ikveld
synet av de blanke knapper,
lyd av dumpe klokkesmell.
Nei, la kirkeklokkeklangens toner
i fra tårnet ned lyde klart og rent
så fangens sinn blir stemt til julefred.

Stille! Stille! Hør det kimer!
Å om tanken hjemlov fikk!
Jeg ei ber om mange timer,
kun et lite øyeblikk.
Stille nu og bort jeg føres,
veien hjem blir ikke lang,
stille nu og jeg bønnhøres,
dingeling og kling og klang.

Se der sitter far ved bordet,
arbeidsdagen den er endt,
foran ham der ligger ordet,
blikket hans er opadvendt.
Mor har endnu litt å gjøre,
endnu litt å stelle på,
å men hysj, nu kan jeg høre:
kommer dine arme små.
Det er mor som sakte nynner
høytiden i hjemmet inn,
det er mor som slik forkynner
julefred i barnesinn.

Hvitskurt gulv med nyvevd dekke,
pusset messing, duk på bord,
lysestaker små og kjekke,
talglys som er støpt av mor.
Juletreet står der ferdig
i den kjære, gamle kross
bestefar så hvit og verdig
glad gikk hen og laget oss.
Og i treets topp der må det
være stjerne nu som før.
,,Skal vi ikke tende på det?
utålmodig vesla spør.

Julestemning, juleglede,
julefred i alle sinn,
julens gjest er selv tilstede,
far og mor ham lukket inn.
Alle lys de er nu tendt,
alles blikk mot stjernen vendt,
i hvert øie lyser glede,
julens gjest er selv tilstede.

Julesangens gamle tone,
å, hvor den er evig ung!
Den kan mildne og forsone
i en tid så svær og tung.
Den kan læge såret sinn,
den kan lukke himlen inn.
Å hvor julekveldens toner
læger, mildner og forsoner.

Nei, nu høres trinn på gangen,
jeg opdager hvor jeg er.
Brått den stanser, julesangen,
jeg er ikke hjemme mer.

Takk da alle for den lille
tankens frihet som jeg fikk.
Takk, fordi de var så stille
kun et lite øyeblikk.Stille! Stille! Klokker klinger,
hør det fjerne toneveld!
Stille! Stille! Hør det ringer,
Det må være julekveld.
Å vær stille da et lite,
ganske lite øyeblikk,
la min tanke løs sig slite,
netop nu den vinger fikk.

Hør de menn i fengselskapper:
La mig være fri ikveld
synet av de blanke knapper,
lyd av dumpe klokkesmell.
Nei, la kirkeklokkeklangens toner
i fra tårnet ned lyde klart og rent
så fangens sinn blir stemt til julefred.

Stille! Stille! Hør det kimer!
Å om tanken hjemlov fikk!
Jeg ei ber om mange timer,
kun et lite øyeblikk.
Stille nu og bort jeg føres,
veien hjem blir ikke lang,
stille nu og jeg bønnhøres,
dingeling og kling og klang.

Se der sitter far ved bordet,
arbeidsdagen den er endt,
foran ham der ligger ordet,
blikket hans er opadvendt.
Mor har endnu litt å gjøre,
endnu litt å stelle på,
å men hysj, nu kan jeg høre:
kommer dine arme små.
Det er mor som sakte nynner
høytiden i hjemmet inn,
det er mor som slik forkynner
julefred i barnesinn.

Hvitskurt gulv med nyvevd dekke,
pusset messing, duk på bord,
lysestaker små og kjekke,
talglys som er støpt av mor.
Juletreet står der ferdig
i den kjære, gamle kross
bestefar så hvit og verdig
glad gikk hen og laget oss.
Og i treets topp der må det
være stjerne nu som før.
,,Skal vi ikke tende på det?
utålmodig vesla spør.

Julestemning, juleglede,
julefred i alle sinn,
julens gjest er selv tilstede,
far og mor ham lukket inn.
Alle lys de er nu tendt,
alles blikk mot stjernen vendt,
i hvert øie lyser glede,
julens gjest er selv tilstede.

Julesangens gamle tone,
å, hvor den er evig ung!
Den kan mildne og forsone
i en tid så svær og tung.
Den kan læge såret sinn,
den kan lukke himlen inn.
Å hvor julekveldens toner
læger, mildner og forsoner.

Nei, nu høres trinn på gangen,
jeg opdager hvor jeg er.
Brått den stanser, julesangen,
jeg er ikke hjemme mer.

Takk da alle for den lille
tankens frihet som jeg fikk.
Takk, fordi de var så stille
kun et lite øyeblikk.